Så var det siste nytt på babyfronten da. Vi fikk brev en gang i februar med resultatet av svømmeprøven til Sambo. Alt var helt fortreffelig der, så da gjensto det bare hormonprøver og en laparoskopi og hysteroskopi på meg. Weeeee..
Dette er et inngrep som foregår i full narkose, og du blir lagt inn på dagenheten på morgenen, dopet ned, trillet opp, gitt narkose, blir operert, blir trillet ut på oppvåkingen, og videre ned på dagenheten igjen hvor du ligger til du er sprek nok til å tusle hjem.
Selve laparoskopien er normalt over på 30 minutter, og de går inn via et lite snitt under navlen for å se på livmor, eggledere, eggstokker og leter etter uhumuskheter som kan forhindre graviditet. Hysteroskopien er et inngrep hvor de går inn gjennom den naturlige åpningen, de går inn livmormunnen og kikker litt rundt. Samtidig så fyller de livmora med kontrastvæske for å sjekke om egglederne er tette. Ett kamera er også involvert i alt dette, men det går inn gjennom den ene eller andre veien var jeg heldigvis alt for neddopet til å få med meg. ;p
Datoen for dette ble mandag 16. mars og jeg rakk å grue meg i ca. 3 uker før jeg tuslet ned på sykehuset en tidlig morgen.
Det ble en lang dag, men dagene etterpå gikk nesten treigere. Sikkert fordi jeg ikke hadde mulighet til annet ennå sitte å vente på at ting skulle gro og gå over til normalt igjen. Jeg ble fort utålmodig etter å komme tilbake på jobb og komme i gang med vanlige dager igjen. :p
Jeg var riktignok kjempeheldig og slapp mye venting på morgenen, kom inn på Dagenheten klokka halv åtte og ble trillet opp til operasjonssalen kvart over åtte. Først i køa, gitt! :D Etter en kjapp samtale med sykepleier for å forsikre seg om at jeg faktisk var den jeg påsto jeg var og at jeg var klar over at jeg skulle ta en laparoskopi og en hysteroskpi i narkose fikk jeg utdelt et fantastisk stykke sykehusplagg og en seng.
Der fikk fikk jeg så et glass med noen kjempetabletter som jeg skulle svelge ned med en halv slurk vann i forkant, noe som gikk forbausende bra med tanke på at jeg deler vanlige paracet- tabletter i to før jeg svelger dem. Som en slags medisinsk shot fikk jeg også en skvett med noe flytende greier som smakte skvip, og fikk et merkelig flashback til da jeg ble operert for mandlene som femåring. Jeg fikk sannsynligvis noe lignende i forkant av den operasjonen.
Etter en kjapp EKG ble jeg så trillet liggende(!) opp et par etasjer til operasjonssalen. Ville nå helst gått dit selv, ettersom jeg trodde jeg var fullstendig klar i toppen, men nå i ettertid ser jeg vel at jeg var rimelig groggy der jeg lå.
Så ble jeg håndhilst på av en hel haug med operasjonsfolk (Hei alle sammen, hyggelig å håndhilse på dere som skal rote omkring inni meg!) og fikk selv krabbe, akk så grasiøst, over på operasjonsbenken som var en rimelig smal affære.
Vel inne på operasjonsstua kom en anestesistudent (Selvsagt) og skulle sette kanylen som skulle gi meg narkosen. (Jeg har blodårer som er rimelig sjenerte og er vant med mange (!) bomstikk når det skal tas blodprøver og lignende) Hun klasket og slo på blodårene i høyrehånda mi til hun ga opp og anestesiansvarlig fikk ta over. Dermed tok hun over og klasket og slo på håndleddet mitt, strammet litt på båndet rundt arma mi, og lot så studenten ta over når blodåra mi var synlig nok. Studenten tok over, stakk kanylen inn så det sang og der hiver den andre anestesidamen seg over henne ettersom hun har gjort ett eller annet feil. Rimelig happy jeg var høy på beroligende der og da gitt.
Men de var kjempesnille med meg, strøk meg over håret og snakket meg gjennom hele greia til alt ble svart.
Så våknet jeg opp i elleve tida, rimelig kvalm og uggen, fikk kvalmedempende intravenøst og sov som en stein igjen til jeg våknet igjen i tolv tida og følte meg riktig så sprek. (vel og merke etter at jeg hadde blitt vasket og rengjort som en liten baby... Igjen, sjeleglad over at jeg var rimelig utslått av smertestillende :p)
Kvart over 12 var jeg nede i dagenheten igjen og der skulle jeg bare ligge å hvile meg, og etterhvert spise et par tørre brødskiver med svett ost og kjøttpålegg. Maten gikk ikke akkurat ned på høykant selv om jeg ikke hadde spist siden 24 kvelden før, men var kjempetørst. Rart at du blir så inntørka etter narkose, jeg hadde fått to poser med intravenøst etter operasjonen. Klokka to var det dags for en ny dose tabletter, og så var det dags for å "gå på do og tisse litt" som sykepleieren sa. Der var det alarmknapp jeg skulle trykke hvis jeg skulle finne det for godt å svime av, noe som godt kunne skjedd etter at jeg tørket meg. Blødde som en gris, for å si det sånn, og var vel ikke heeelt forberedt på akkurat det.
I tretida kom min kjære Sambo og jeg hadde i grunnen fått godkjenning for å reise hjem, men vi måtte vente på legen som opererte meg først. Han var alene både på poliklinikken og på operasjonsteamet for GU den dagen, så han var rimelig travel for å si det sånn. Så hun som kom først ble etter hvert den som dro sist, og mens Sambo og jeg ventet dukket den ene legen etter den andre opp og informerte andre pasienter om det de hadde funnet og ikke. Da det omsider var vår tur ble vi tildelt ROM for samtale.
Helvete svarte faen, de har funnet ett eller annet!- var tanken som føyk gjennom hodet mitt. Alle de andre pasientene hadde fått resultatene sine ute på dagenheten, vi skulle altså skjermes da vi fikk våre resultater. Igjen var jeg rimelig glad for at jeg var høy på paralgin forte og gudene vet hva annet som sirkulerte rundt i systemet mitt, for panikken jeg hadde innvendig vistes overhodet ikke utvendig.
Dermed ble et svett lite kontor mitt første møte med legen, som mange på forhånd hadde advart meg om som rett på sak og nærmest grusomt lite medfølende. Og ja, han var rett på sak, og han pakket ikke noe inn i bommull. Først fortalte han det latinske navnet på diagnosen på det jeg har, noe som jeg ikke hadde greid å huske om jeg hadde vært aldri så våken. Men det skal vistnok være en avart av endometriose som er ganske vanlig hos kvinner.
Begge egglederne mine er potte tette. Han hadde forsøkt å kjøre kontrastvæske gjennom, men det hadde stoppet opp totalt. Han kunne ikke engang skimte åpningen til egglederne, noe som da tydeligvis var temmelig uvanlig. Den venstre var det verst stilt med, noe jeg egentlig har hatt en mistanke om ganske lenge, ettersom jeg alltid har vondt på venstresida under mens og siden den har murret mer og mer utenom også. Men jeg hadde håpet at den høyre i hvert fall ville være i orden siden jeg aldri har hatt noe vondt der. Den gang ei.
I tillegg var livmormunnen nærmest umulig å penetrere og han hadde i første omgang trodd det var den som var årsaken til hele elendet. Men det var altså egglederne som var hovedsynderne. Inngrepet hadde vistnok også blitt større av den grunn ettersom han hadde strevd sånn med å komme til der inne, så jeg kom til å få et atskillig større arr enn det som var vanlig etter sånne inngrep. I selve livmora fant han ikke noe uvanlig (HALLELUJAH!), men han var veldig spent på svarene på hormonprøvene mine som jeg tok forrige uka i forveien. Sambo sin svømmeprøve var sitat: nydelig (!) så han ble rimelig rød der han satt. :)
Vi var soleklare kandidater til prøverør. Selv ikke Vår Herre og Den Hellige Ånd ville være i stand til å hjelpe oss å få det til selv på naturlig vis.. Så vi måtte nok belage oss på ett knalltøft år framover. Vi "lå" i hylla hans og skulle sendes avgårde til St. Olav med en gang hormonprøvene mine kom tilbake fra Trondheim.
Og dett var dett. Sambo syntes han var rimelig tøff, men jeg syntes det var helt greit. Jeg er drit lei av å få ting pakket inn i rosa bommull sammen med et "det ordner seg for dere også vet dere", jeg ville ha kalde fakta på bordet, og det fikk jeg. Samtidig gjorde nok dopet sitt til at jeg tok i mot nyheten litt lettere enn jeg ville ha gjort i fullstendig klar tilstand.
Tyngden av det han fortalte oss begynte vel snarere å synke inn dagene etterpå som jeg trappet ned på smertestillende.
Sambo og jeg vil aldri greie å få barn på egenhånd. Akkurat den er tøff. Vi MÅ ha hjelp for å få det til. Vi har rett på 3 forsøk i offentlig regi og sjansen for å lykkes er ca 20-25% per forsøk, totalt har vi ca. 65% sjanse for å ha lyktes etter tre forsøk. Etter det må vi betale alt selv. Tøffe odds, skulle så gjerne hatt 100% garanti for å lykkes når jeg skal la kroppen min gå gjennom det påfølgende året med forsøk. Det er vanskelig å finne mellomtingen mellom realistisk og optimistisk.
Jeg ble i første omgang sykemeldt ei uke, og prøvde meg på jobb da den gikk ut, men jeg innså fort at jeg overhodet ikke var klar for å komme tilbake på jobb. Når selv sjefen ber deg om dra hjem og ta vare på deg selv og bli frisk kan du vel anta at du ikke ser helt fresh ut. Greit nok, så jeg ringte legekontoret for å prøve å få en time, ettersom du vanligvis skal være i god form ei uke etter et slikt inngrep. Jeg var fortsatt veldig svimmel, er slapp og hadde en del vondt i magen så jeg tenkte det kunne være greit å sjekke det opp. I stedet fikk jeg slengt en ny sykemelding etter meg, og jeg var for forfjamset til å understreke at jeg i første omgang ønsket en legetime for å sjekke meg opp. Etter to uker var jeg endelig sprek nok til å være tilbake på jobb igjen, til tross for at verden fortsatt spinner. Så jeg har tatt saken i egne hender og knasker nå jerntabletter. :)
Ei uke etterpå kom endelig brevet vi har ventet på angående hormonprøvene mine, og disse var legen SVÆRT fornøyd med, så nå har det blitt sendt søknad om prøverørsbehandling for oss til St. Olavs sykehus i Trondheim. Vi skal dermed sette oss ned og vente litt -igjen- på et brev fra dette sykehuset med beskjed om veien videre.
Det positive i alt dette:
- Livmora mi er vistnok godkjent!
- Vi får henvisning til prøverør hos St. Olavs som har gode resultater.
- Sambos svømmere er det ingenting i veien med, de er faktisk nydelige.
- Jeg har hatt positive eggløsningstester fem måneder på rad, det MÅ da være en indikasjon på at jeg legger egg selv om de har barrikadert seg inne.
- Ventetida på prøverør er vistnok ikke så lang som den har vært tidligere på grunn av en del private klinikker som har dukket opp her og der og nå har gjort prøverør til en konkurranse om kunder.
- Alt håp er IKKE ute!
Jeg skal takle nesespray, midlertidig overgangsalder, sprøyter jeg må sette selv, egguthenting og faen og hans moster, sykemeldinger og reising, bare det gir meg sjansen til å oppleve den ene tingen i livet jeg alltid har ønsket meg, sjansen til å bli mamma! :)
Jeg blir til tider beskrevet som et uforskammet tålmodig menneske. Det er kanskje medvirkende grunn til at vi prøvde å bli gravide i 3 år på egenhånd før vi bestemte oss for at det var på tide å søke hjelp, og at vi godtok en utredning som totalt tok litt over ett år.
