Fineste lille bønna på jord! :-)

På ultralyden i dag fikk vi se verdens fineste bønne på 21mm med bankende hjerte. :-)

Det er ikke fritt for at både mamma'n og pappa'n er mektig, mektig stolte! :-)

13

I dag er det den 13. juli og det er tjueellve år siden jeg var født på en fredags morgen. :-)

Den 13. mai for to år siden ble verdens herligste tanteunger født, to nydelige nieser som er tantes store stolthet og glede. Og ikke minst, trøst! Når dagene er litt tunge er det ingenting som hjelper mer enn å få en klem av to herlige små! :-)

Den 13. januar, for nøyaktig 6 måneder siden, fikk jeg beskjed om at den lille spiren vår ikke lenger hadde et hjerte som slo. Den lille ninjaspiren vår hadde sannsynligvis falt fra litt uti uke 9.

Den 13. juni, for nøyaktig 1 måned siden, hadde jeg mitt første fryseinnsett. Resultatet av dette forsøket ligger nå i magen min og vokser seg større for hver dag. :-D

De sier 13 er et ulykkestall, og jo, jeg har hatt en av mitt livs verste dager på nettopp den 13.

Men! Det er ingen tvil om at jeg har opplevd mest fint på dager med 13 på kalenderen. :-)

Kanskje greit å være heeeelt sikker?

Joda, positiv test er positiv test. Men etter å vært innom diverse nettforum om ufrivillig barnløshet de siste par åra hadde jeg lest nok skremselshistorier om kjemiske graviditeter og andre skumle umhumskheter.

Dermed ble en ny test svidd av på rugedag 13. En alldeles nydelig skarp strek dukket ganske kjapt opp ved siden av kontrollstreken.

Rugedag 14 ble en Clearblue Digital svidd av på ettermiddagen. "Gravid" blinket opp i displayet.

Nå et par uker senere har jeg svidd av tre tester til med uvjevne mellomrom. Og alle viser samme resultat. :)

Det er ikke lenger tvil, jeg har en liten spire ombord! :D

Den som venter på noe godt?

Jeg klarte å gå i 11 dager uten å svi av en graviditetstest, på dag 12 var det ikke snakk om å stagge nervene lenger. Klokka fire (!) på morgenen skvatt jeg ut av senga, ba en indre bønn om at jeg hadde rukket å fylle opp blæra tilstrekkelig til å gi korrekt resultat og dro fram en plastkopp mens jeg krysset fingrene.

Etter et femsekunders dypp i passe mengde morgenlaten la jeg så fra meg testen og ga meg til å vente. Stoppeklokka på mobilen var på forhånd stilt inn på 3 minutter som er maxtid for avlesning av testen.

Jeg stirret og stirret. Teststreken dukket opp ganske kjapt, så var det å vende blikket mot den ledige plassen ved siden av den. Ett minutt eller så senere hadde en svak strek tegnet seg opp ved siden av kontrollstreken. En svak, svak strek, men- en strek!

Det ble noen tårer mens jeg kikket på det lille mirakelet av en strek. Der er du jo!

Sambo ble rått og brutalt revet ut av nattesøvnen og fikk en pinne dynket med Bullerullas morgnurin dyttet opp i trynet. Han brukte en lang stund på å fokusere blikket, gryntet litt, smilte, og var borte i drømmeland igjen. Søte murmeldyret.

Noen timer senere fikk både jeg og magen en nuss før han dro på jobb. Joda, han hadde fått det med seg. Eskimoer er jo et hardført folkeslag. :)

Jeg torde nesten ikke å tenke tanken den dagen, men saken er den at graviditetstester lyver ikke. Jeg er gravid. :) :)

We have blast off!

Søndag den 13. juni skulle vi ha vårt første fryseinnsett. Vi hadde fem håpefulle på frys, og i forkant av dette forsøket ble tre egg tatt opp til sammen. (de to første utviklet seg ikke som ønsket, men tredjemann var en frisk og freidig liten kar som fortsatte å dele seg slik som han skulle.)

Det var en utrolig behagelig opplevelse (sånn alt tatt i betraktning) å ha innsett på en søndag. Det var lite folk rundt oss på sykehuset, få folk på venterommet, og i alt 3 stykker på jobb på fertilitetsklinikken, en lege, en bioingeniør og en sykepleier. Borte var plutselig samlebåndpreget, legen satte til og med på litt smooth svenskesyngedamemusikk mens jeg klatret, ikke fullt så grasiøst, opp i GU- stolen.

Med så lite folk på arbeid var det ikke fritt for at pasienten ble satt i arbeid heller. Mens bioingeniøren dro for å fiske opp egget vårt var det jeg som måtte holde ultralydpinnen for legen mens han kranglet med livmorhalsen min. (har visstnok en stykk noget kronglete livmorhals, og en livmormunn som kniper igjen som en snerpete gammel jomfru..!) Og jammen fikk man ikke skryt for å holde ultralydpinnen svært så bra og rolig også. *stolt*

Blæra mi var ikke så full som ønskelig, trass at jeg gurglet nedpå den befalte halvliteren med vann en time før vi dro på sykehuset, så dermed ble det enda litt vanskeligere å få plassert den lille opptinede eskimoen vår, men etter nitidig justering av legen så fikk vi omsider se en liten hvit sky som ble sprøytet inn i livmora mi.

"Sånn, nå er egget på plass!" sa legen, og ba bioingeniøren sjekke kateteret for sikkerhets skyld, i tilfelle småtten hadde klamret seg fast der. Men hun fant ingenting, så da var det bare å kle på seg fillene igjen, få utlevert en bunke med papirer til diverse NAV, Helfo og hva det nå var, og begi seg på hjemvei.

Innsettet var fort gjort, nå sto ventinga fram mot testdag på tur.

Prosjekt Eskimo

I mars i år var vi klare for nytt forsøk, og etter samtale med St. Olavs ble vi satt opp på fryseforsøk i april. Jeg ble tilsendt noen esker med Progynova og Progestan og fikk beskjed om å knaskre 6mg Progynova om dagen fram til første ultralyd.

Dagen for ultralyd kom og skuffelsen var stor da det viste seg at jeg trass tykt og fint endometrie på 10mm måtte avbryte forsøket på grunn av en follikkel som var på 16mm. Dersom legen finner follikler over 10 mm blir nemlig forsøket avbrutt.

Surt, men kanskje det ble vår tur neste gang?

Nytt forsøk i mai. Fortsatt tykt og fint endometrie, denne gang på 9mm. Men, nok en gang en follikkel som var over grensa, denne gang på 14 mm.

Jeg var så skuffa, sur og sint da jeg kom hjem fra ultralyd denne dagen at stakkars sambo ikke torde å snakke til meg på flere timer. :p

Etter dette forsøket ble det bestemt at dosen på Progynova muligens skulle økes, men jeg gikk vel ikke inn i juni som den største optimisten akkurat. Det hjelper vel heller ikke at St. Olavs og det lokale sykehuset mitt ikke ble enige om jeg hadde en tilbakevendende cyste, eller om jeg rett og slett var vanskelig å nedregulere eggløsningen på.

Så kom Tante Rød, selvsagt på en lørdag når du ikke får tak i sykepleiere på St. Olavs. Skitt au, tenkte jeg og startet på Progynova. Så kom mandag. SYKEPLEIERSTREIK!!!

Er det virkelig mulig?! Tenkte jeg i mitt stille sinn, og vurderte om jeg skulle slutte på medisiner eller ikke. Jeg hadde ikke tort å øke Progynovadosen min heller, ettersom jeg ikke hadde fått endelig beskjed på om jeg skulle dette eller ikke.

Jeg forsøkte å få tak i neon på St. Olavs hele mandag, men med en sykepleier på vakt og mange prøvere som var like desperate som meg etter å vite hva streiken ville ha å si for forsøket sitt, sier det seg selv at det var vanskelig å komme gjennom. Jeg ga til slutt opp.

"Da gikk det forsøket også i vasken", tenkte jeg for meg selv, syntes synd i meg selv og begynte å tenke på oppstart av nytt forsøk over ferien en gang. Så, på tirsdag morgen fikk jeg beskjed om at streiken var over. Skitt au, jeg ringer.

Etter noen lange minutter i telefonkø kom jeg omsider gjennom. Jeg spurte pent om jeg kunne settes opp på fryseforsøk i juni. Sykepleieren var en anelse bisk på at jeg hadde startet opp på behandling uten å be om godkjenning først, men ble raskt blid igjen da hun hadde ledig plass til meg. Progynovadosen min ble også skrudd opp til 8mg om dagen.

Så var det ny ultralyd. Jeg hadde vel egentlig ikke store forhåpningene om at det hadde gått denne gangen heller, ettersom det hadde vært tull med oppstarten og jeg ikke startet på høyere dose av Progynova før 4 dager uti forsøket.

MEN! Med et tykt og fint endometrie, og ingen follikler som var større enn 8mm så var jeg klar for å starte på Progestan og vips så var jeg klarert for innsett av en liten eskimo den 13. juni! :D

Lørdag den 12. juni fikk vi telefon fra en biotekniker på St. Olavs. De hadde tatt opp ett egg som hadde tålt opptiningen fint, så det var bare å komme oppover til time klokka 13.10 dagen etter.

Vi var "ready for launch"! :D

Vårt første IVF- forsøk

Nå er det lenge siden sist jeg skrev her inne, over ett år, og mye har skjedd i prøverørskarusellen. Jeg har vært aktiv inne på www.onskebarn.no og dermed fått skrevet fra meg det meste der inne. Men nå har jeg lyst å plukke opp tråden her inne igjen, og jeg starter med en oppsummering av vårt første IVF- forsøk i november 2009. ( noe av det er klipt og limt fra det jeg skrev inne på Ønskebarn en gang i midten av januar)

Den 9. november dro sambo og jeg oppover til Trondheim for vårt første IVF forsøk. Jeg hadde gått på nesespray og sprøyter, og vi var spente og optimistiske foran uttaket. 12 flotte egg ble hentet ut, og 9 befruktet. Av disse ble det valgt ut ett flott egg, og 5 søte små ble lagt på is for framtidige fryseforsøk. Egget var av så bra kvalitet at vi fikk 50% sjanse for at egget skulle feste seg. Lykkelige og forventningsfulle dro vi hjem, med vissheten om at det skulle bli to laaange uker å vente.

Det viste seg etter hvert at vi hadde fått full klaff på det første IVF- forsøket vårt. (det neste delen av teksten er hentet fra innlegget jeg skrev i Ønskebarn den 18. januar 2010)

Jeg hadde en superspire i magen min, en liten tass som slo oddsene gang på gang de første ukene av sitt liv som huleboer i magen min. Det startet med blødninger på rugedag ti og negative graviditetstester fram til og med rugedag 15. Verden falt i grus, vi hadde vært så optimistiske, første IVFforsøket vårt som det var og så videre og så videre.

Jeg ringte oppover til St. Olavs og ble satt opp på fryseforsøk i januar, og skulle bare ta en siste test for å legge forsøket bak meg. Jeg testet positivt, for aller første gang i mitt liv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg hadde jo testet positivt, dette hadde aldri skjedd før!

Så tok panikken overhånd. Jeg hadde jo lest om såkalte kjemiske graviditeter hvor egget bare sneier borti livmorveggen og aldri får ordentlig tak.

Tjue minutter etter at jeg hadde testet positivt sto jeg på legekontoret og forlangte blodprøver for å vise HCG stigning. Fredag fikk jeg resultatet på den første: 42. Lavt, så ufattelig lavt, og vi måtte belage oss på å vente godt uti neste uke før vi fikk svaret på prøve nummer to. Det ble noen laaaange dager..

Onsdag fikk vi svaret på prøve nummer to, finfin stigning til 317. Fortsatt skummelt lavt, men vi fikk beskjed om at det viktigste var stigningen og ikke sifrene. Det var bare å vente i spenning til tidlig ultralyd i uke 7.

7+1 var jeg da jeg fikk se verdens nydeligste lille spire på 6,4 mm med et hjerte som slo som bare det. Det så ut til at det til og med hadde vært to der inne til å begynne med, ettersom legen fant en væskeansamling utenfor den lille. (vi hadde satt inn ett egg) Vi ble satt opp på ny ultralyd den 13. januar, for å se om væskeansamlingen forsvant av seg selv, og for å følge opp en pingpongball stor cyste på den høyre eggstokken min.

Oddsene hadde vært mot oss hele tiden, nå bikket vi endelig over på 85% sjanse for at dette skulle gå bra, grunnet bankende hjerte.

Den 13. januar var jeg 11+1. Terminen var satt til 4. august, det var så smått begynt å gå opp for meg at jeg endelig skulle bli mamma etter 6 år med prøving. Puppene hadde gradvis blitt litt mindre ømme den siste uka, men jeg leste rundt omkring på nettet at dette var vanlig.

Vi satt på venterommet, yre av forventning og spenning, klare til å få se et lite nurk som nå skulle ha begynt å bevege seg der nede i magen min. Radioen ulte på en sang hvis refreng har brent seg inn i hjernebarken siden. "Are you ready, are you ready for the tiiiiime of your liiiiife?"

"Ja, visst søren er jeg klar!" tenkte jeg og smilte for meg selv mens minuttene tikket avgårde mot halv ett, tidspunktet da vi hadde time.

Det viste seg at jeg ikke var klar, og at det ikke var "the time of my life" jeg skulle få oppleve.

Det var en helt surrealistisk opplevelse. Det var et lite menneske der inne nå. Jeg så et hode, en kropp og to små knopper som måtte være hender. Men den lille var så alt for alt for stille. Ingen bevegelser, ingen hjerteslag. Det så rett og slett ut som den lille spiren vår sov. Samboeren min kjente også igjen formen av et lite menneske og jublet i samme sekund som jeg forsto at noe var fryktelig galt.

Og så kom de forferdelige ordene: "Jeg finner ingen hjerteslag."

De neste minuttene er bare grøt. Jeg husker vagt at jeg ble dekket til, mens legen sprang ut for å finne en annen lege for å bekrefte diagnosen. Lege nummer to stilte samme diagnose. Det var ingen blodgjennomstrømning hverken i foster eller navlestreng, det var ikke liv.

Fem minutter senere sitter jeg og fyller ut et narkoseskjema i ørska, mens tårene siler. Utskraping neste morgen. Samboeren min holder meg hardt i hånda hele veien ut av sykehuset, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha funnet veien ut hvis ikke. Vi setter oss i bilen og begynner å stortute begge to. Vi må vel ha sett rimelig komiske ut der vi satt for forbipasserende. Veien hjem var lang. Kvelden og natta som fulgte ville ingen ende ta, og morgenen etter var uendelig.

Først turen tilbake til sykehuset hvor jeg ikke greier å stoppe tårene, så fem minutter med stålsetting før jeg tar turen inn på dagenheten og blir lempet i ei seng. Jeg ble innlagt klokka ni, ble ikke trillet opp på operasjonssalen før klokka 12.30. Det er ikke rare privatlivet du får når du ligger på rekke og rad i en sal, med forheng som vegger. Og mens du ligger der murrer magen på akkurat samme vis som den har gjort hele graviditeten, som om den ikke aner at den lille der inne ikke lever lenger.

Fem minutter før jeg blir trillet opp får jeg likegladsmedisinen. Den rekker defor ikke å virke før jeg blir trillet opp på operasjonsstua. Dermed får jeg med meg alle forberedelser og småsnakk anestesipersonalet i mellom før jeg omsider blir lagt i narkose. Det er en rimelig bisarr følelse å ligge der utbrettet for hele verden mens to stykker i bakgrunnen snakker om hva de skal ha til middag. Men de var snille og omtenksomme, selv om det var veldig tydelig at dette var et rutineinngrep for dem.

Så våknet jeg opp på oppvåkningen en time senere, og det murrer litt annerledes i magen nå. Noen meter bortenfor sitter sykepleierne og snakker sammen, det er visst en av dem som er gravid. Hun gleder seg, og klager litt over at klærne begynner å bli trange. De diskuterer armani bodyer til 1000 kroner stykket og ler over det.

Så blir jeg sjekket. Våken ja, hvordan føles det? Du blør lite, fint. Du skal få ligge her ei lita stund til. Sykepleierne snakker videre, jeg hører ordet utskrapning og abort og kjenner at det stikker langt inn i margen. Det er vel ikke meg de diskuterer?

Så blir jeg trillet ned på dagenheten igjen, får servert noen tørre brødskiver og beskjeden om at jeg kan dra hjem etter at jeg har vært på do. Do it is then! Først tenker jeg å labbe avgårde i sykehusskjorta, men så kommer jeg på at buksa mi ligger rett ved siden av senga og jeg drar på meg den. Innen jeg har kommet meg på toalettet så har det silt blod helt ned til anklene og jeg snur meg i småørska og ser etter om det har rent helt ned på gulvet. Det har det ikke. Fint. Jeg vasker meg ren i småsvime og skifter bind, passer på at det ikke er blod igjen på gulvet og går tilbake til senga og kler på meg resten av klæren. Jeg vil hjem.

Legen kommer og snakker med oss rett før vi drar. Genetisk feil eller et virus, trodde hun. Hun ga meg 7 dager sykemelding uten at jeg spurte etter det, det vanlige etter en utskrapning var 1-2 dager, men hun ville spare meg turen innom fastlegen ettersom hun så at jeg trengte mer tid enn skarve to dager på å hente meg inn igjen.

Så nå sitter jeg her da, dagen før jeg hadde nådd de "magiske" 12. Kroppen har fortsatt ikke innsett at den lille er borte, og jeg greier heller ikke å innfinne meg med at den lille superspiren vår tapte kampen etter å ha kjempet mot oddsene så lenge. Jeg skulle bli mamma i august, nå ser det ut til at 2010 også går forbi uten en liten en i armene.

Trøsten i det hele får være at jeg har fem små isroser som venter på meg i Trondheim, verdens beste samboer og familie, og to skjønne nieser på 1,5år som drar meg ut av tungsinnet en times tid hver dag.

Jeg skal prøve å ringe sykehuset i løpet av uka, og jeg skal prøve å ringe legen for å avbestille neste svangerskapskontroll. Jeg skal prøve å se framover etter hvert, men akkurat nå vil jeg bare gi meg selv tid til å sørge over en liten en som aldri fikk sjansen, en liten en som rakk å sette store fotavtrykk i hjertet mitt med sine to millimeter store føtter.

Vi fikk ikke ha deg hos oss så lenge, men det var lenge nok til å bli evig glad i deg. Sov godt, knøttet vårt.

Etterdønninger (Neste avsnitt ble skrevet 2. februar 2010, inne på forumet til Ønskebarn)

Da har det gått noen lange dager og jeg har vel så smått stablet opp livet mitt igjen. Har vært snart to uker på jobb, hvor kravene naturlig nok er like store som før jeg ble sykemeldt. Som styrer i en stor barnehage kan du ikke lene deg tilbake i jobben, for å si det sånn.

I mars en gang skal vi muligens i gang med vårt første fryseforsøk, dersom syklusen min retter seg fint opp. Fortsatt tåler jeg ikke smaken av alkohol eller lukten av kaffe. Selv om den lille i magen min er borte har ikke kropp og hode oppfattet det helt ennå, den har ikke nullstilt seg. Underbevisstheten min spiller meg stadig puss, husk at kjøttet skal være godt gjennomstekt, ikke glem å begrense koffeininntaket, husk folaten! Hånda smyger seg ned mot magen når jeg ligger på sofaen, men jeg fjerner den like fort som om jeg har brent meg når jeg plutselig husker at lykken ikke lenger holder hus der nede.

Men jeg ser framover nå, selv om hjertet stopper opp når jeg blar over almanakken og snubler over et bittelite hjerte den 4. august som markerer termindato. Jeg har begynt å skyve i bakhodet det faktum at ordinær ultralyddato ble satt til dagen min kjære har bursdag og det at jeg skulle gå ut i svangerskapspermisjon dagen etter min egen bursdag.

Vi har så smått blitt enige om et jentenavn og et guttenavn og jeg oppdaget dagen jeg ringte for å avbestille neste svangerskapskontroll at disse har navnedag dagen etter hverandre rett oppunder termindato. (og som om ikke det var nok, navnedagen til 2.alternativet på gutt fulgte 2 dager etter..!) Alle disse små tilfeldighetene har fulgt oss gjennom dette korte svangerskapet og så også ut til å skulle følge oss gjennom resten av det som viste seg å aldri bli.

Det føles nesten urettferdig at verden fortsatt går rundt som den alltid har gjort og at vi er pent nødt å følge etter. Jeg greier ikke å riste sorgen av meg på et par uker, og det er vondt å vite at dette er noe mange, mange mange opplever og ofte aldri prater om. Dette er noe som i samfunnet blir sett på som en kjip men vanlig opplevelse for de fleste. Jeg føler dermed at jeg går rundt og er nesten unormalt lei meg for noe som så mange må gjennomgå i løpet av livet.

Jeg har sett et hjerte slå, jeg har sett en liten grå flekk som skulle vokse seg stor og sterk. Jeg har sett et hode, en kropp og to hender, men jeg fikk aldri se dem røre på seg.

Denne lille flekken som var for oss så uendelig kjær har for andre allerede har bleknet til et fjernt minne som det forsøket vi hadde som gikk i vasken.

Veien framover

I dag er det den 11. juli 2010. Vi har lagt det første IVF- forsøket vårt bak oss, men vi har ikke glemt den lille superspiren vår på 6,4 millimeter med et bankende hjerte. Det har vært tøft, men vi har reist oss opp og kommet oss videre, og nå i juni var vi gjennom vårt første Fryseforsøk.

Men det skal jeg fortelle om i neste innlegg. Håpet er lysegrønt! ;)