Snart ferdig hevet

Fineste lille bønna på jord! :-)

På ultralyden i dag fikk vi se verdens fineste bønne på 21mm med bankende hjerte. :-)

Det er ikke fritt for at både mamma'n og pappa'n er mektig, mektig stolte! :-)

13

I dag er det den 13. juli og det er tjueellve år siden jeg var født på en fredags morgen. :-)

Den 13. mai for to år siden ble verdens herligste tanteunger født, to nydelige nieser som er tantes store stolthet og glede. Og ikke minst, trøst! Når dagene er litt tunge er det ingenting som hjelper mer enn å få en klem av to herlige små! :-)

Den 13. januar, for nøyaktig 6 måneder siden, fikk jeg beskjed om at den lille spiren vår ikke lenger hadde et hjerte som slo. Den lille ninjaspiren vår hadde sannsynligvis falt fra litt uti uke 9.

Den 13. juni, for nøyaktig 1 måned siden, hadde jeg mitt første fryseinnsett. Resultatet av dette forsøket ligger nå i magen min og vokser seg større for hver dag. :-D

De sier 13 er et ulykkestall, og jo, jeg har hatt en av mitt livs verste dager på nettopp den 13.

Men! Det er ingen tvil om at jeg har opplevd mest fint på dager med 13 på kalenderen. :-)

Kanskje greit å være heeeelt sikker?

Joda, positiv test er positiv test. Men etter å vært innom diverse nettforum om ufrivillig barnløshet de siste par åra hadde jeg lest nok skremselshistorier om kjemiske graviditeter og andre skumle umhumskheter.

Dermed ble en ny test svidd av på rugedag 13. En alldeles nydelig skarp strek dukket ganske kjapt opp ved siden av kontrollstreken.

Rugedag 14 ble en Clearblue Digital svidd av på ettermiddagen. "Gravid" blinket opp i displayet.

Nå et par uker senere har jeg svidd av tre tester til med uvjevne mellomrom. Og alle viser samme resultat. :)

Det er ikke lenger tvil, jeg har en liten spire ombord! :D

Den som venter på noe godt?

Jeg klarte å gå i 11 dager uten å svi av en graviditetstest, på dag 12 var det ikke snakk om å stagge nervene lenger. Klokka fire (!) på morgenen skvatt jeg ut av senga, ba en indre bønn om at jeg hadde rukket å fylle opp blæra tilstrekkelig til å gi korrekt resultat og dro fram en plastkopp mens jeg krysset fingrene.

Etter et femsekunders dypp i passe mengde morgenlaten la jeg så fra meg testen og ga meg til å vente. Stoppeklokka på mobilen var på forhånd stilt inn på 3 minutter som er maxtid for avlesning av testen.

Jeg stirret og stirret. Teststreken dukket opp ganske kjapt, så var det å vende blikket mot den ledige plassen ved siden av den. Ett minutt eller så senere hadde en svak strek tegnet seg opp ved siden av kontrollstreken. En svak, svak strek, men- en strek!

Det ble noen tårer mens jeg kikket på det lille mirakelet av en strek. Der er du jo!

Sambo ble rått og brutalt revet ut av nattesøvnen og fikk en pinne dynket med Bullerullas morgnurin dyttet opp i trynet. Han brukte en lang stund på å fokusere blikket, gryntet litt, smilte, og var borte i drømmeland igjen. Søte murmeldyret.

Noen timer senere fikk både jeg og magen en nuss før han dro på jobb. Joda, han hadde fått det med seg. Eskimoer er jo et hardført folkeslag. :)

Jeg torde nesten ikke å tenke tanken den dagen, men saken er den at graviditetstester lyver ikke. Jeg er gravid. :) :)

We have blast off!

Søndag den 13. juni skulle vi ha vårt første fryseinnsett. Vi hadde fem håpefulle på frys, og i forkant av dette forsøket ble tre egg tatt opp til sammen. (de to første utviklet seg ikke som ønsket, men tredjemann var en frisk og freidig liten kar som fortsatte å dele seg slik som han skulle.)

Det var en utrolig behagelig opplevelse (sånn alt tatt i betraktning) å ha innsett på en søndag. Det var lite folk rundt oss på sykehuset, få folk på venterommet, og i alt 3 stykker på jobb på fertilitetsklinikken, en lege, en bioingeniør og en sykepleier. Borte var plutselig samlebåndpreget, legen satte til og med på litt smooth svenskesyngedamemusikk mens jeg klatret, ikke fullt så grasiøst, opp i GU- stolen.

Med så lite folk på arbeid var det ikke fritt for at pasienten ble satt i arbeid heller. Mens bioingeniøren dro for å fiske opp egget vårt var det jeg som måtte holde ultralydpinnen for legen mens han kranglet med livmorhalsen min. (har visstnok en stykk noget kronglete livmorhals, og en livmormunn som kniper igjen som en snerpete gammel jomfru..!) Og jammen fikk man ikke skryt for å holde ultralydpinnen svært så bra og rolig også. *stolt*

Blæra mi var ikke så full som ønskelig, trass at jeg gurglet nedpå den befalte halvliteren med vann en time før vi dro på sykehuset, så dermed ble det enda litt vanskeligere å få plassert den lille opptinede eskimoen vår, men etter nitidig justering av legen så fikk vi omsider se en liten hvit sky som ble sprøytet inn i livmora mi.

"Sånn, nå er egget på plass!" sa legen, og ba bioingeniøren sjekke kateteret for sikkerhets skyld, i tilfelle småtten hadde klamret seg fast der. Men hun fant ingenting, så da var det bare å kle på seg fillene igjen, få utlevert en bunke med papirer til diverse NAV, Helfo og hva det nå var, og begi seg på hjemvei.

Innsettet var fort gjort, nå sto ventinga fram mot testdag på tur.

Prosjekt Eskimo

I mars i år var vi klare for nytt forsøk, og etter samtale med St. Olavs ble vi satt opp på fryseforsøk i april. Jeg ble tilsendt noen esker med Progynova og Progestan og fikk beskjed om å knaskre 6mg Progynova om dagen fram til første ultralyd.

Dagen for ultralyd kom og skuffelsen var stor da det viste seg at jeg trass tykt og fint endometrie på 10mm måtte avbryte forsøket på grunn av en follikkel som var på 16mm. Dersom legen finner follikler over 10 mm blir nemlig forsøket avbrutt.

Surt, men kanskje det ble vår tur neste gang?

Nytt forsøk i mai. Fortsatt tykt og fint endometrie, denne gang på 9mm. Men, nok en gang en follikkel som var over grensa, denne gang på 14 mm.

Jeg var så skuffa, sur og sint da jeg kom hjem fra ultralyd denne dagen at stakkars sambo ikke torde å snakke til meg på flere timer. :p

Etter dette forsøket ble det bestemt at dosen på Progynova muligens skulle økes, men jeg gikk vel ikke inn i juni som den største optimisten akkurat. Det hjelper vel heller ikke at St. Olavs og det lokale sykehuset mitt ikke ble enige om jeg hadde en tilbakevendende cyste, eller om jeg rett og slett var vanskelig å nedregulere eggløsningen på.

Så kom Tante Rød, selvsagt på en lørdag når du ikke får tak i sykepleiere på St. Olavs. Skitt au, tenkte jeg og startet på Progynova. Så kom mandag. SYKEPLEIERSTREIK!!!

Er det virkelig mulig?! Tenkte jeg i mitt stille sinn, og vurderte om jeg skulle slutte på medisiner eller ikke. Jeg hadde ikke tort å øke Progynovadosen min heller, ettersom jeg ikke hadde fått endelig beskjed på om jeg skulle dette eller ikke.

Jeg forsøkte å få tak i neon på St. Olavs hele mandag, men med en sykepleier på vakt og mange prøvere som var like desperate som meg etter å vite hva streiken ville ha å si for forsøket sitt, sier det seg selv at det var vanskelig å komme gjennom. Jeg ga til slutt opp.

"Da gikk det forsøket også i vasken", tenkte jeg for meg selv, syntes synd i meg selv og begynte å tenke på oppstart av nytt forsøk over ferien en gang. Så, på tirsdag morgen fikk jeg beskjed om at streiken var over. Skitt au, jeg ringer.

Etter noen lange minutter i telefonkø kom jeg omsider gjennom. Jeg spurte pent om jeg kunne settes opp på fryseforsøk i juni. Sykepleieren var en anelse bisk på at jeg hadde startet opp på behandling uten å be om godkjenning først, men ble raskt blid igjen da hun hadde ledig plass til meg. Progynovadosen min ble også skrudd opp til 8mg om dagen.

Så var det ny ultralyd. Jeg hadde vel egentlig ikke store forhåpningene om at det hadde gått denne gangen heller, ettersom det hadde vært tull med oppstarten og jeg ikke startet på høyere dose av Progynova før 4 dager uti forsøket.

MEN! Med et tykt og fint endometrie, og ingen follikler som var større enn 8mm så var jeg klar for å starte på Progestan og vips så var jeg klarert for innsett av en liten eskimo den 13. juni! :D

Lørdag den 12. juni fikk vi telefon fra en biotekniker på St. Olavs. De hadde tatt opp ett egg som hadde tålt opptiningen fint, så det var bare å komme oppover til time klokka 13.10 dagen etter.

Vi var "ready for launch"! :D