søndag 11. juli 2010

Den som venter på noe godt?

Jeg klarte å gå i 11 dager uten å svi av en graviditetstest, på dag 12 var det ikke snakk om å stagge nervene lenger. Klokka fire (!) på morgenen skvatt jeg ut av senga, ba en indre bønn om at jeg hadde rukket å fylle opp blæra tilstrekkelig til å gi korrekt resultat og dro fram en plastkopp mens jeg krysset fingrene.

Etter et femsekunders dypp i passe mengde morgenlaten la jeg så fra meg testen og ga meg til å vente. Stoppeklokka på mobilen var på forhånd stilt inn på 3 minutter som er maxtid for avlesning av testen.

Jeg stirret og stirret. Teststreken dukket opp ganske kjapt, så var det å vende blikket mot den ledige plassen ved siden av den. Ett minutt eller så senere hadde en svak strek tegnet seg opp ved siden av kontrollstreken. En svak, svak strek, men- en strek!

Det ble noen tårer mens jeg kikket på det lille mirakelet av en strek. Der er du jo!

Sambo ble rått og brutalt revet ut av nattesøvnen og fikk en pinne dynket med Bullerullas morgnurin dyttet opp i trynet. Han brukte en lang stund på å fokusere blikket, gryntet litt, smilte, og var borte i drømmeland igjen. Søte murmeldyret.

Noen timer senere fikk både jeg og magen en nuss før han dro på jobb. Joda, han hadde fått det med seg. Eskimoer er jo et hardført folkeslag. :)

Jeg torde nesten ikke å tenke tanken den dagen, men saken er den at graviditetstester lyver ikke. Jeg er gravid. :) :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar