Nå er det lenge siden sist jeg skrev her inne, over ett år, og mye har skjedd i prøverørskarusellen. Jeg har vært aktiv inne på www.onskebarn.no og dermed fått skrevet fra meg det meste der inne. Men nå har jeg lyst å plukke opp tråden her inne igjen, og jeg starter med en oppsummering av vårt første IVF- forsøk i november 2009. ( noe av det er klipt og limt fra det jeg skrev inne på Ønskebarn en gang i midten av januar)
Den 9. november dro sambo og jeg oppover til Trondheim for vårt første IVF forsøk. Jeg hadde gått på nesespray og sprøyter, og vi var spente og optimistiske foran uttaket. 12 flotte egg ble hentet ut, og 9 befruktet. Av disse ble det valgt ut ett flott egg, og 5 søte små ble lagt på is for framtidige fryseforsøk. Egget var av så bra kvalitet at vi fikk 50% sjanse for at egget skulle feste seg. Lykkelige og forventningsfulle dro vi hjem, med vissheten om at det skulle bli to laaange uker å vente.
Det viste seg etter hvert at vi hadde fått full klaff på det første IVF- forsøket vårt. (det neste delen av teksten er hentet fra innlegget jeg skrev i Ønskebarn den 18. januar 2010)
Jeg hadde en superspire i magen min, en liten tass som slo oddsene gang på gang de første ukene av sitt liv som huleboer i magen min. Det startet med blødninger på rugedag ti og negative graviditetstester fram til og med rugedag 15. Verden falt i grus, vi hadde vært så optimistiske, første IVFforsøket vårt som det var og så videre og så videre.
Jeg ringte oppover til St. Olavs og ble satt opp på fryseforsøk i januar, og skulle bare ta en siste test for å legge forsøket bak meg. Jeg testet positivt, for aller første gang i mitt liv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg hadde jo testet positivt, dette hadde aldri skjedd før!
Så tok panikken overhånd. Jeg hadde jo lest om såkalte kjemiske graviditeter hvor egget bare sneier borti livmorveggen og aldri får ordentlig tak.
Tjue minutter etter at jeg hadde testet positivt sto jeg på legekontoret og forlangte blodprøver for å vise HCG stigning. Fredag fikk jeg resultatet på den første: 42. Lavt, så ufattelig lavt, og vi måtte belage oss på å vente godt uti neste uke før vi fikk svaret på prøve nummer to. Det ble noen laaaange dager..
Onsdag fikk vi svaret på prøve nummer to, finfin stigning til 317. Fortsatt skummelt lavt, men vi fikk beskjed om at det viktigste var stigningen og ikke sifrene. Det var bare å vente i spenning til tidlig ultralyd i uke 7.
7+1 var jeg da jeg fikk se verdens nydeligste lille spire på 6,4 mm med et hjerte som slo som bare det. Det så ut til at det til og med hadde vært to der inne til å begynne med, ettersom legen fant en væskeansamling utenfor den lille. (vi hadde satt inn ett egg) Vi ble satt opp på ny ultralyd den 13. januar, for å se om væskeansamlingen forsvant av seg selv, og for å følge opp en pingpongball stor cyste på den høyre eggstokken min.
Oddsene hadde vært mot oss hele tiden, nå bikket vi endelig over på 85% sjanse for at dette skulle gå bra, grunnet bankende hjerte.
Den 13. januar var jeg 11+1. Terminen var satt til 4. august, det var så smått begynt å gå opp for meg at jeg endelig skulle bli mamma etter 6 år med prøving. Puppene hadde gradvis blitt litt mindre ømme den siste uka, men jeg leste rundt omkring på nettet at dette var vanlig.
Vi satt på venterommet, yre av forventning og spenning, klare til å få se et lite nurk som nå skulle ha begynt å bevege seg der nede i magen min. Radioen ulte på en sang hvis refreng har brent seg inn i hjernebarken siden. "Are you ready, are you ready for the tiiiiime of your liiiiife?"
"Ja, visst søren er jeg klar!" tenkte jeg og smilte for meg selv mens minuttene tikket avgårde mot halv ett, tidspunktet da vi hadde time.
Det viste seg at jeg ikke var klar, og at det ikke var "the time of my life" jeg skulle få oppleve.
Det var en helt surrealistisk opplevelse. Det var et lite menneske der inne nå. Jeg så et hode, en kropp og to små knopper som måtte være hender. Men den lille var så alt for alt for stille. Ingen bevegelser, ingen hjerteslag. Det så rett og slett ut som den lille spiren vår sov. Samboeren min kjente også igjen formen av et lite menneske og jublet i samme sekund som jeg forsto at noe var fryktelig galt.
Og så kom de forferdelige ordene: "Jeg finner ingen hjerteslag."
De neste minuttene er bare grøt. Jeg husker vagt at jeg ble dekket til, mens legen sprang ut for å finne en annen lege for å bekrefte diagnosen. Lege nummer to stilte samme diagnose. Det var ingen blodgjennomstrømning hverken i foster eller navlestreng, det var ikke liv.
Fem minutter senere sitter jeg og fyller ut et narkoseskjema i ørska, mens tårene siler. Utskraping neste morgen. Samboeren min holder meg hardt i hånda hele veien ut av sykehuset, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha funnet veien ut hvis ikke. Vi setter oss i bilen og begynner å stortute begge to. Vi må vel ha sett rimelig komiske ut der vi satt for forbipasserende. Veien hjem var lang. Kvelden og natta som fulgte ville ingen ende ta, og morgenen etter var uendelig.
Først turen tilbake til sykehuset hvor jeg ikke greier å stoppe tårene, så fem minutter med stålsetting før jeg tar turen inn på dagenheten og blir lempet i ei seng. Jeg ble innlagt klokka ni, ble ikke trillet opp på operasjonssalen før klokka 12.30. Det er ikke rare privatlivet du får når du ligger på rekke og rad i en sal, med forheng som vegger. Og mens du ligger der murrer magen på akkurat samme vis som den har gjort hele graviditeten, som om den ikke aner at den lille der inne ikke lever lenger.
Fem minutter før jeg blir trillet opp får jeg likegladsmedisinen. Den rekker defor ikke å virke før jeg blir trillet opp på operasjonsstua. Dermed får jeg med meg alle forberedelser og småsnakk anestesipersonalet i mellom før jeg omsider blir lagt i narkose. Det er en rimelig bisarr følelse å ligge der utbrettet for hele verden mens to stykker i bakgrunnen snakker om hva de skal ha til middag. Men de var snille og omtenksomme, selv om det var veldig tydelig at dette var et rutineinngrep for dem.
Så våknet jeg opp på oppvåkningen en time senere, og det murrer litt annerledes i magen nå. Noen meter bortenfor sitter sykepleierne og snakker sammen, det er visst en av dem som er gravid. Hun gleder seg, og klager litt over at klærne begynner å bli trange. De diskuterer armani bodyer til 1000 kroner stykket og ler over det.
Så blir jeg sjekket. Våken ja, hvordan føles det? Du blør lite, fint. Du skal få ligge her ei lita stund til. Sykepleierne snakker videre, jeg hører ordet utskrapning og abort og kjenner at det stikker langt inn i margen. Det er vel ikke meg de diskuterer?
Så blir jeg trillet ned på dagenheten igjen, får servert noen tørre brødskiver og beskjeden om at jeg kan dra hjem etter at jeg har vært på do. Do it is then! Først tenker jeg å labbe avgårde i sykehusskjorta, men så kommer jeg på at buksa mi ligger rett ved siden av senga og jeg drar på meg den. Innen jeg har kommet meg på toalettet så har det silt blod helt ned til anklene og jeg snur meg i småørska og ser etter om det har rent helt ned på gulvet. Det har det ikke. Fint. Jeg vasker meg ren i småsvime og skifter bind, passer på at det ikke er blod igjen på gulvet og går tilbake til senga og kler på meg resten av klæren. Jeg vil hjem.
Legen kommer og snakker med oss rett før vi drar. Genetisk feil eller et virus, trodde hun. Hun ga meg 7 dager sykemelding uten at jeg spurte etter det, det vanlige etter en utskrapning var 1-2 dager, men hun ville spare meg turen innom fastlegen ettersom hun så at jeg trengte mer tid enn skarve to dager på å hente meg inn igjen.
Så nå sitter jeg her da, dagen før jeg hadde nådd de "magiske" 12. Kroppen har fortsatt ikke innsett at den lille er borte, og jeg greier heller ikke å innfinne meg med at den lille superspiren vår tapte kampen etter å ha kjempet mot oddsene så lenge. Jeg skulle bli mamma i august, nå ser det ut til at 2010 også går forbi uten en liten en i armene.
Trøsten i det hele får være at jeg har fem små isroser som venter på meg i Trondheim, verdens beste samboer og familie, og to skjønne nieser på 1,5år som drar meg ut av tungsinnet en times tid hver dag.
Jeg skal prøve å ringe sykehuset i løpet av uka, og jeg skal prøve å ringe legen for å avbestille neste svangerskapskontroll. Jeg skal prøve å se framover etter hvert, men akkurat nå vil jeg bare gi meg selv tid til å sørge over en liten en som aldri fikk sjansen, en liten en som rakk å sette store fotavtrykk i hjertet mitt med sine to millimeter store føtter.
Vi fikk ikke ha deg hos oss så lenge, men det var lenge nok til å bli evig glad i deg. Sov godt, knøttet vårt.
Jeg ringte oppover til St. Olavs og ble satt opp på fryseforsøk i januar, og skulle bare ta en siste test for å legge forsøket bak meg. Jeg testet positivt, for aller første gang i mitt liv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg hadde jo testet positivt, dette hadde aldri skjedd før!
Så tok panikken overhånd. Jeg hadde jo lest om såkalte kjemiske graviditeter hvor egget bare sneier borti livmorveggen og aldri får ordentlig tak.
Tjue minutter etter at jeg hadde testet positivt sto jeg på legekontoret og forlangte blodprøver for å vise HCG stigning. Fredag fikk jeg resultatet på den første: 42. Lavt, så ufattelig lavt, og vi måtte belage oss på å vente godt uti neste uke før vi fikk svaret på prøve nummer to. Det ble noen laaaange dager..
Onsdag fikk vi svaret på prøve nummer to, finfin stigning til 317. Fortsatt skummelt lavt, men vi fikk beskjed om at det viktigste var stigningen og ikke sifrene. Det var bare å vente i spenning til tidlig ultralyd i uke 7.
7+1 var jeg da jeg fikk se verdens nydeligste lille spire på 6,4 mm med et hjerte som slo som bare det. Det så ut til at det til og med hadde vært to der inne til å begynne med, ettersom legen fant en væskeansamling utenfor den lille. (vi hadde satt inn ett egg) Vi ble satt opp på ny ultralyd den 13. januar, for å se om væskeansamlingen forsvant av seg selv, og for å følge opp en pingpongball stor cyste på den høyre eggstokken min.
Oddsene hadde vært mot oss hele tiden, nå bikket vi endelig over på 85% sjanse for at dette skulle gå bra, grunnet bankende hjerte.
Den 13. januar var jeg 11+1. Terminen var satt til 4. august, det var så smått begynt å gå opp for meg at jeg endelig skulle bli mamma etter 6 år med prøving. Puppene hadde gradvis blitt litt mindre ømme den siste uka, men jeg leste rundt omkring på nettet at dette var vanlig.
Vi satt på venterommet, yre av forventning og spenning, klare til å få se et lite nurk som nå skulle ha begynt å bevege seg der nede i magen min. Radioen ulte på en sang hvis refreng har brent seg inn i hjernebarken siden. "Are you ready, are you ready for the tiiiiime of your liiiiife?"
"Ja, visst søren er jeg klar!" tenkte jeg og smilte for meg selv mens minuttene tikket avgårde mot halv ett, tidspunktet da vi hadde time.
Det viste seg at jeg ikke var klar, og at det ikke var "the time of my life" jeg skulle få oppleve.
Det var en helt surrealistisk opplevelse. Det var et lite menneske der inne nå. Jeg så et hode, en kropp og to små knopper som måtte være hender. Men den lille var så alt for alt for stille. Ingen bevegelser, ingen hjerteslag. Det så rett og slett ut som den lille spiren vår sov. Samboeren min kjente også igjen formen av et lite menneske og jublet i samme sekund som jeg forsto at noe var fryktelig galt.
Og så kom de forferdelige ordene: "Jeg finner ingen hjerteslag."
De neste minuttene er bare grøt. Jeg husker vagt at jeg ble dekket til, mens legen sprang ut for å finne en annen lege for å bekrefte diagnosen. Lege nummer to stilte samme diagnose. Det var ingen blodgjennomstrømning hverken i foster eller navlestreng, det var ikke liv.
Fem minutter senere sitter jeg og fyller ut et narkoseskjema i ørska, mens tårene siler. Utskraping neste morgen. Samboeren min holder meg hardt i hånda hele veien ut av sykehuset, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha funnet veien ut hvis ikke. Vi setter oss i bilen og begynner å stortute begge to. Vi må vel ha sett rimelig komiske ut der vi satt for forbipasserende. Veien hjem var lang. Kvelden og natta som fulgte ville ingen ende ta, og morgenen etter var uendelig.
Først turen tilbake til sykehuset hvor jeg ikke greier å stoppe tårene, så fem minutter med stålsetting før jeg tar turen inn på dagenheten og blir lempet i ei seng. Jeg ble innlagt klokka ni, ble ikke trillet opp på operasjonssalen før klokka 12.30. Det er ikke rare privatlivet du får når du ligger på rekke og rad i en sal, med forheng som vegger. Og mens du ligger der murrer magen på akkurat samme vis som den har gjort hele graviditeten, som om den ikke aner at den lille der inne ikke lever lenger.
Fem minutter før jeg blir trillet opp får jeg likegladsmedisinen. Den rekker defor ikke å virke før jeg blir trillet opp på operasjonsstua. Dermed får jeg med meg alle forberedelser og småsnakk anestesipersonalet i mellom før jeg omsider blir lagt i narkose. Det er en rimelig bisarr følelse å ligge der utbrettet for hele verden mens to stykker i bakgrunnen snakker om hva de skal ha til middag. Men de var snille og omtenksomme, selv om det var veldig tydelig at dette var et rutineinngrep for dem.
Så våknet jeg opp på oppvåkningen en time senere, og det murrer litt annerledes i magen nå. Noen meter bortenfor sitter sykepleierne og snakker sammen, det er visst en av dem som er gravid. Hun gleder seg, og klager litt over at klærne begynner å bli trange. De diskuterer armani bodyer til 1000 kroner stykket og ler over det.
Så blir jeg sjekket. Våken ja, hvordan føles det? Du blør lite, fint. Du skal få ligge her ei lita stund til. Sykepleierne snakker videre, jeg hører ordet utskrapning og abort og kjenner at det stikker langt inn i margen. Det er vel ikke meg de diskuterer?
Så blir jeg trillet ned på dagenheten igjen, får servert noen tørre brødskiver og beskjeden om at jeg kan dra hjem etter at jeg har vært på do. Do it is then! Først tenker jeg å labbe avgårde i sykehusskjorta, men så kommer jeg på at buksa mi ligger rett ved siden av senga og jeg drar på meg den. Innen jeg har kommet meg på toalettet så har det silt blod helt ned til anklene og jeg snur meg i småørska og ser etter om det har rent helt ned på gulvet. Det har det ikke. Fint. Jeg vasker meg ren i småsvime og skifter bind, passer på at det ikke er blod igjen på gulvet og går tilbake til senga og kler på meg resten av klæren. Jeg vil hjem.
Legen kommer og snakker med oss rett før vi drar. Genetisk feil eller et virus, trodde hun. Hun ga meg 7 dager sykemelding uten at jeg spurte etter det, det vanlige etter en utskrapning var 1-2 dager, men hun ville spare meg turen innom fastlegen ettersom hun så at jeg trengte mer tid enn skarve to dager på å hente meg inn igjen.
Så nå sitter jeg her da, dagen før jeg hadde nådd de "magiske" 12. Kroppen har fortsatt ikke innsett at den lille er borte, og jeg greier heller ikke å innfinne meg med at den lille superspiren vår tapte kampen etter å ha kjempet mot oddsene så lenge. Jeg skulle bli mamma i august, nå ser det ut til at 2010 også går forbi uten en liten en i armene.
Trøsten i det hele får være at jeg har fem små isroser som venter på meg i Trondheim, verdens beste samboer og familie, og to skjønne nieser på 1,5år som drar meg ut av tungsinnet en times tid hver dag.
Jeg skal prøve å ringe sykehuset i løpet av uka, og jeg skal prøve å ringe legen for å avbestille neste svangerskapskontroll. Jeg skal prøve å se framover etter hvert, men akkurat nå vil jeg bare gi meg selv tid til å sørge over en liten en som aldri fikk sjansen, en liten en som rakk å sette store fotavtrykk i hjertet mitt med sine to millimeter store føtter.
Vi fikk ikke ha deg hos oss så lenge, men det var lenge nok til å bli evig glad i deg. Sov godt, knøttet vårt.
Etterdønninger (Neste avsnitt ble skrevet 2. februar 2010, inne på forumet til Ønskebarn)
Da har det gått noen lange dager og jeg har vel så smått stablet opp livet mitt igjen. Har vært snart to uker på jobb, hvor kravene naturlig nok er like store som før jeg ble sykemeldt. Som styrer i en stor barnehage kan du ikke lene deg tilbake i jobben, for å si det sånn.
I mars en gang skal vi muligens i gang med vårt første fryseforsøk, dersom syklusen min retter seg fint opp. Fortsatt tåler jeg ikke smaken av alkohol eller lukten av kaffe. Selv om den lille i magen min er borte har ikke kropp og hode oppfattet det helt ennå, den har ikke nullstilt seg. Underbevisstheten min spiller meg stadig puss, husk at kjøttet skal være godt gjennomstekt, ikke glem å begrense koffeininntaket, husk folaten! Hånda smyger seg ned mot magen når jeg ligger på sofaen, men jeg fjerner den like fort som om jeg har brent meg når jeg plutselig husker at lykken ikke lenger holder hus der nede.
Men jeg ser framover nå, selv om hjertet stopper opp når jeg blar over almanakken og snubler over et bittelite hjerte den 4. august som markerer termindato. Jeg har begynt å skyve i bakhodet det faktum at ordinær ultralyddato ble satt til dagen min kjære har bursdag og det at jeg skulle gå ut i svangerskapspermisjon dagen etter min egen bursdag.
Vi har så smått blitt enige om et jentenavn og et guttenavn og jeg oppdaget dagen jeg ringte for å avbestille neste svangerskapskontroll at disse har navnedag dagen etter hverandre rett oppunder termindato. (og som om ikke det var nok, navnedagen til 2.alternativet på gutt fulgte 2 dager etter..!) Alle disse små tilfeldighetene har fulgt oss gjennom dette korte svangerskapet og så også ut til å skulle følge oss gjennom resten av det som viste seg å aldri bli.
Det føles nesten urettferdig at verden fortsatt går rundt som den alltid har gjort og at vi er pent nødt å følge etter. Jeg greier ikke å riste sorgen av meg på et par uker, og det er vondt å vite at dette er noe mange, mange mange opplever og ofte aldri prater om. Dette er noe som i samfunnet blir sett på som en kjip men vanlig opplevelse for de fleste. Jeg føler dermed at jeg går rundt og er nesten unormalt lei meg for noe som så mange må gjennomgå i løpet av livet.
Jeg har sett et hjerte slå, jeg har sett en liten grå flekk som skulle vokse seg stor og sterk. Jeg har sett et hode, en kropp og to hender, men jeg fikk aldri se dem røre på seg.
Denne lille flekken som var for oss så uendelig kjær har for andre allerede har bleknet til et fjernt minne som det forsøket vi hadde som gikk i vasken.
I mars en gang skal vi muligens i gang med vårt første fryseforsøk, dersom syklusen min retter seg fint opp. Fortsatt tåler jeg ikke smaken av alkohol eller lukten av kaffe. Selv om den lille i magen min er borte har ikke kropp og hode oppfattet det helt ennå, den har ikke nullstilt seg. Underbevisstheten min spiller meg stadig puss, husk at kjøttet skal være godt gjennomstekt, ikke glem å begrense koffeininntaket, husk folaten! Hånda smyger seg ned mot magen når jeg ligger på sofaen, men jeg fjerner den like fort som om jeg har brent meg når jeg plutselig husker at lykken ikke lenger holder hus der nede.
Men jeg ser framover nå, selv om hjertet stopper opp når jeg blar over almanakken og snubler over et bittelite hjerte den 4. august som markerer termindato. Jeg har begynt å skyve i bakhodet det faktum at ordinær ultralyddato ble satt til dagen min kjære har bursdag og det at jeg skulle gå ut i svangerskapspermisjon dagen etter min egen bursdag.
Vi har så smått blitt enige om et jentenavn og et guttenavn og jeg oppdaget dagen jeg ringte for å avbestille neste svangerskapskontroll at disse har navnedag dagen etter hverandre rett oppunder termindato. (og som om ikke det var nok, navnedagen til 2.alternativet på gutt fulgte 2 dager etter..!) Alle disse små tilfeldighetene har fulgt oss gjennom dette korte svangerskapet og så også ut til å skulle følge oss gjennom resten av det som viste seg å aldri bli.
Det føles nesten urettferdig at verden fortsatt går rundt som den alltid har gjort og at vi er pent nødt å følge etter. Jeg greier ikke å riste sorgen av meg på et par uker, og det er vondt å vite at dette er noe mange, mange mange opplever og ofte aldri prater om. Dette er noe som i samfunnet blir sett på som en kjip men vanlig opplevelse for de fleste. Jeg føler dermed at jeg går rundt og er nesten unormalt lei meg for noe som så mange må gjennomgå i løpet av livet.
Jeg har sett et hjerte slå, jeg har sett en liten grå flekk som skulle vokse seg stor og sterk. Jeg har sett et hode, en kropp og to hender, men jeg fikk aldri se dem røre på seg.
Denne lille flekken som var for oss så uendelig kjær har for andre allerede har bleknet til et fjernt minne som det forsøket vi hadde som gikk i vasken.
Veien framover
I dag er det den 11. juli 2010. Vi har lagt det første IVF- forsøket vårt bak oss, men vi har ikke glemt den lille superspiren vår på 6,4 millimeter med et bankende hjerte. Det har vært tøft, men vi har reist oss opp og kommet oss videre, og nå i juni var vi gjennom vårt første Fryseforsøk.
Men det skal jeg fortelle om i neste innlegg. Håpet er lysegrønt! ;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar