Ventetid

Jeg blir til tider beskrevet som et uforskammet tålmodig menneske. Det er kanskje medvirkende grunn til at vi prøvde å bli gravide i 3 år på egenhånd før vi bestemte oss for at det var på tide å søke hjelp, og at vi godtok en utredning som totalt tok litt over ett år.

Nå er utredningen ferdig og søknad om Prøverør er sendt til St. Olavs for godkjenning eller avslag. På mandag er det sju uker siden søknaden ble sendt inn. Jeg er ikke tålmodig lenger. Jeg saumfarer den forbaska postkassa hver dag i håp om at brevet har kommet. Hver dag tusler jeg like slukøret inn igjen, kanskje med ei regning eller en Ellos-katalog i hånda. For all del, det er kjekt med en katalog eller ti, og regninger er vel et nødvendig onde, men jeg vil ikke at de skal ta opp unødig plass som kan frarøve meg brevet over alle brev.

Hvor lang tid skal det egentlig ta å lese gjennom en journal og bestemme seg for om vi er dugende kandidater eller ikke? 

Svømmere: check!

Egglegging: check!

Eggledere: fail!

Se der ligger problemet ja, fusk i rørene til madammen. De små eggjævlene har barikadert seg inne så frierne ikke slipper inn. Godkjenne eller ikke godkjenne? Skal dette virkelig ta sju uker å finne ut av? 

Vi er jo ikke de eneste i denne båten, og jeg skjønner at legene ved St. Olavs har litt av en brevbunke de skal gjennom. Men det er vel også disse legene som virkelig vet hvor tøff uvisshet er for sånne snålinger som oss som går og venter på svar. Jeg hadde gladelig tatt til takke med et par måneder lengre ventetid hvis jeg hadde fått et kjapt svar, for å si det sånn. Og bestemmer de seg for at det ikke er noe håp for oss så vil jeg heller ha svaret fort og brutalt i stedet for å gå her og traske omkring i uvisshet. 

Men ellers er jeg relativt optimistisk. Bare veldig, veldig utålmodig!