Vårt første IVF- forsøk

Nå er det lenge siden sist jeg skrev her inne, over ett år, og mye har skjedd i prøverørskarusellen. Jeg har vært aktiv inne på www.onskebarn.no og dermed fått skrevet fra meg det meste der inne. Men nå har jeg lyst å plukke opp tråden her inne igjen, og jeg starter med en oppsummering av vårt første IVF- forsøk i november 2009. ( noe av det er klipt og limt fra det jeg skrev inne på Ønskebarn en gang i midten av januar)

Den 9. november dro sambo og jeg oppover til Trondheim for vårt første IVF forsøk. Jeg hadde gått på nesespray og sprøyter, og vi var spente og optimistiske foran uttaket. 12 flotte egg ble hentet ut, og 9 befruktet. Av disse ble det valgt ut ett flott egg, og 5 søte små ble lagt på is for framtidige fryseforsøk. Egget var av så bra kvalitet at vi fikk 50% sjanse for at egget skulle feste seg. Lykkelige og forventningsfulle dro vi hjem, med vissheten om at det skulle bli to laaange uker å vente.

Det viste seg etter hvert at vi hadde fått full klaff på det første IVF- forsøket vårt. (det neste delen av teksten er hentet fra innlegget jeg skrev i Ønskebarn den 18. januar 2010)

Jeg hadde en superspire i magen min, en liten tass som slo oddsene gang på gang de første ukene av sitt liv som huleboer i magen min. Det startet med blødninger på rugedag ti og negative graviditetstester fram til og med rugedag 15. Verden falt i grus, vi hadde vært så optimistiske, første IVFforsøket vårt som det var og så videre og så videre.

Jeg ringte oppover til St. Olavs og ble satt opp på fryseforsøk i januar, og skulle bare ta en siste test for å legge forsøket bak meg. Jeg testet positivt, for aller første gang i mitt liv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg hadde jo testet positivt, dette hadde aldri skjedd før!

Så tok panikken overhånd. Jeg hadde jo lest om såkalte kjemiske graviditeter hvor egget bare sneier borti livmorveggen og aldri får ordentlig tak.

Tjue minutter etter at jeg hadde testet positivt sto jeg på legekontoret og forlangte blodprøver for å vise HCG stigning. Fredag fikk jeg resultatet på den første: 42. Lavt, så ufattelig lavt, og vi måtte belage oss på å vente godt uti neste uke før vi fikk svaret på prøve nummer to. Det ble noen laaaange dager..

Onsdag fikk vi svaret på prøve nummer to, finfin stigning til 317. Fortsatt skummelt lavt, men vi fikk beskjed om at det viktigste var stigningen og ikke sifrene. Det var bare å vente i spenning til tidlig ultralyd i uke 7.

7+1 var jeg da jeg fikk se verdens nydeligste lille spire på 6,4 mm med et hjerte som slo som bare det. Det så ut til at det til og med hadde vært to der inne til å begynne med, ettersom legen fant en væskeansamling utenfor den lille. (vi hadde satt inn ett egg) Vi ble satt opp på ny ultralyd den 13. januar, for å se om væskeansamlingen forsvant av seg selv, og for å følge opp en pingpongball stor cyste på den høyre eggstokken min.

Oddsene hadde vært mot oss hele tiden, nå bikket vi endelig over på 85% sjanse for at dette skulle gå bra, grunnet bankende hjerte.

Den 13. januar var jeg 11+1. Terminen var satt til 4. august, det var så smått begynt å gå opp for meg at jeg endelig skulle bli mamma etter 6 år med prøving. Puppene hadde gradvis blitt litt mindre ømme den siste uka, men jeg leste rundt omkring på nettet at dette var vanlig.

Vi satt på venterommet, yre av forventning og spenning, klare til å få se et lite nurk som nå skulle ha begynt å bevege seg der nede i magen min. Radioen ulte på en sang hvis refreng har brent seg inn i hjernebarken siden. "Are you ready, are you ready for the tiiiiime of your liiiiife?"

"Ja, visst søren er jeg klar!" tenkte jeg og smilte for meg selv mens minuttene tikket avgårde mot halv ett, tidspunktet da vi hadde time.

Det viste seg at jeg ikke var klar, og at det ikke var "the time of my life" jeg skulle få oppleve.

Det var en helt surrealistisk opplevelse. Det var et lite menneske der inne nå. Jeg så et hode, en kropp og to små knopper som måtte være hender. Men den lille var så alt for alt for stille. Ingen bevegelser, ingen hjerteslag. Det så rett og slett ut som den lille spiren vår sov. Samboeren min kjente også igjen formen av et lite menneske og jublet i samme sekund som jeg forsto at noe var fryktelig galt.

Og så kom de forferdelige ordene: "Jeg finner ingen hjerteslag."

De neste minuttene er bare grøt. Jeg husker vagt at jeg ble dekket til, mens legen sprang ut for å finne en annen lege for å bekrefte diagnosen. Lege nummer to stilte samme diagnose. Det var ingen blodgjennomstrømning hverken i foster eller navlestreng, det var ikke liv.

Fem minutter senere sitter jeg og fyller ut et narkoseskjema i ørska, mens tårene siler. Utskraping neste morgen. Samboeren min holder meg hardt i hånda hele veien ut av sykehuset, og jeg aner ikke hvordan jeg skulle ha funnet veien ut hvis ikke. Vi setter oss i bilen og begynner å stortute begge to. Vi må vel ha sett rimelig komiske ut der vi satt for forbipasserende. Veien hjem var lang. Kvelden og natta som fulgte ville ingen ende ta, og morgenen etter var uendelig.

Først turen tilbake til sykehuset hvor jeg ikke greier å stoppe tårene, så fem minutter med stålsetting før jeg tar turen inn på dagenheten og blir lempet i ei seng. Jeg ble innlagt klokka ni, ble ikke trillet opp på operasjonssalen før klokka 12.30. Det er ikke rare privatlivet du får når du ligger på rekke og rad i en sal, med forheng som vegger. Og mens du ligger der murrer magen på akkurat samme vis som den har gjort hele graviditeten, som om den ikke aner at den lille der inne ikke lever lenger.

Fem minutter før jeg blir trillet opp får jeg likegladsmedisinen. Den rekker defor ikke å virke før jeg blir trillet opp på operasjonsstua. Dermed får jeg med meg alle forberedelser og småsnakk anestesipersonalet i mellom før jeg omsider blir lagt i narkose. Det er en rimelig bisarr følelse å ligge der utbrettet for hele verden mens to stykker i bakgrunnen snakker om hva de skal ha til middag. Men de var snille og omtenksomme, selv om det var veldig tydelig at dette var et rutineinngrep for dem.

Så våknet jeg opp på oppvåkningen en time senere, og det murrer litt annerledes i magen nå. Noen meter bortenfor sitter sykepleierne og snakker sammen, det er visst en av dem som er gravid. Hun gleder seg, og klager litt over at klærne begynner å bli trange. De diskuterer armani bodyer til 1000 kroner stykket og ler over det.

Så blir jeg sjekket. Våken ja, hvordan føles det? Du blør lite, fint. Du skal få ligge her ei lita stund til. Sykepleierne snakker videre, jeg hører ordet utskrapning og abort og kjenner at det stikker langt inn i margen. Det er vel ikke meg de diskuterer?

Så blir jeg trillet ned på dagenheten igjen, får servert noen tørre brødskiver og beskjeden om at jeg kan dra hjem etter at jeg har vært på do. Do it is then! Først tenker jeg å labbe avgårde i sykehusskjorta, men så kommer jeg på at buksa mi ligger rett ved siden av senga og jeg drar på meg den. Innen jeg har kommet meg på toalettet så har det silt blod helt ned til anklene og jeg snur meg i småørska og ser etter om det har rent helt ned på gulvet. Det har det ikke. Fint. Jeg vasker meg ren i småsvime og skifter bind, passer på at det ikke er blod igjen på gulvet og går tilbake til senga og kler på meg resten av klæren. Jeg vil hjem.

Legen kommer og snakker med oss rett før vi drar. Genetisk feil eller et virus, trodde hun. Hun ga meg 7 dager sykemelding uten at jeg spurte etter det, det vanlige etter en utskrapning var 1-2 dager, men hun ville spare meg turen innom fastlegen ettersom hun så at jeg trengte mer tid enn skarve to dager på å hente meg inn igjen.

Så nå sitter jeg her da, dagen før jeg hadde nådd de "magiske" 12. Kroppen har fortsatt ikke innsett at den lille er borte, og jeg greier heller ikke å innfinne meg med at den lille superspiren vår tapte kampen etter å ha kjempet mot oddsene så lenge. Jeg skulle bli mamma i august, nå ser det ut til at 2010 også går forbi uten en liten en i armene.

Trøsten i det hele får være at jeg har fem små isroser som venter på meg i Trondheim, verdens beste samboer og familie, og to skjønne nieser på 1,5år som drar meg ut av tungsinnet en times tid hver dag.

Jeg skal prøve å ringe sykehuset i løpet av uka, og jeg skal prøve å ringe legen for å avbestille neste svangerskapskontroll. Jeg skal prøve å se framover etter hvert, men akkurat nå vil jeg bare gi meg selv tid til å sørge over en liten en som aldri fikk sjansen, en liten en som rakk å sette store fotavtrykk i hjertet mitt med sine to millimeter store føtter.

Vi fikk ikke ha deg hos oss så lenge, men det var lenge nok til å bli evig glad i deg. Sov godt, knøttet vårt.

Etterdønninger (Neste avsnitt ble skrevet 2. februar 2010, inne på forumet til Ønskebarn)

Da har det gått noen lange dager og jeg har vel så smått stablet opp livet mitt igjen. Har vært snart to uker på jobb, hvor kravene naturlig nok er like store som før jeg ble sykemeldt. Som styrer i en stor barnehage kan du ikke lene deg tilbake i jobben, for å si det sånn.

I mars en gang skal vi muligens i gang med vårt første fryseforsøk, dersom syklusen min retter seg fint opp. Fortsatt tåler jeg ikke smaken av alkohol eller lukten av kaffe. Selv om den lille i magen min er borte har ikke kropp og hode oppfattet det helt ennå, den har ikke nullstilt seg. Underbevisstheten min spiller meg stadig puss, husk at kjøttet skal være godt gjennomstekt, ikke glem å begrense koffeininntaket, husk folaten! Hånda smyger seg ned mot magen når jeg ligger på sofaen, men jeg fjerner den like fort som om jeg har brent meg når jeg plutselig husker at lykken ikke lenger holder hus der nede.

Men jeg ser framover nå, selv om hjertet stopper opp når jeg blar over almanakken og snubler over et bittelite hjerte den 4. august som markerer termindato. Jeg har begynt å skyve i bakhodet det faktum at ordinær ultralyddato ble satt til dagen min kjære har bursdag og det at jeg skulle gå ut i svangerskapspermisjon dagen etter min egen bursdag.

Vi har så smått blitt enige om et jentenavn og et guttenavn og jeg oppdaget dagen jeg ringte for å avbestille neste svangerskapskontroll at disse har navnedag dagen etter hverandre rett oppunder termindato. (og som om ikke det var nok, navnedagen til 2.alternativet på gutt fulgte 2 dager etter..!) Alle disse små tilfeldighetene har fulgt oss gjennom dette korte svangerskapet og så også ut til å skulle følge oss gjennom resten av det som viste seg å aldri bli.

Det føles nesten urettferdig at verden fortsatt går rundt som den alltid har gjort og at vi er pent nødt å følge etter. Jeg greier ikke å riste sorgen av meg på et par uker, og det er vondt å vite at dette er noe mange, mange mange opplever og ofte aldri prater om. Dette er noe som i samfunnet blir sett på som en kjip men vanlig opplevelse for de fleste. Jeg føler dermed at jeg går rundt og er nesten unormalt lei meg for noe som så mange må gjennomgå i løpet av livet.

Jeg har sett et hjerte slå, jeg har sett en liten grå flekk som skulle vokse seg stor og sterk. Jeg har sett et hode, en kropp og to hender, men jeg fikk aldri se dem røre på seg.

Denne lille flekken som var for oss så uendelig kjær har for andre allerede har bleknet til et fjernt minne som det forsøket vi hadde som gikk i vasken.

Veien framover

I dag er det den 11. juli 2010. Vi har lagt det første IVF- forsøket vårt bak oss, men vi har ikke glemt den lille superspiren vår på 6,4 millimeter med et bankende hjerte. Det har vært tøft, men vi har reist oss opp og kommet oss videre, og nå i juni var vi gjennom vårt første Fryseforsøk.

Men det skal jeg fortelle om i neste innlegg. Håpet er lysegrønt! ;)

Ventetid

Jeg blir til tider beskrevet som et uforskammet tålmodig menneske. Det er kanskje medvirkende grunn til at vi prøvde å bli gravide i 3 år på egenhånd før vi bestemte oss for at det var på tide å søke hjelp, og at vi godtok en utredning som totalt tok litt over ett år.

Nå er utredningen ferdig og søknad om Prøverør er sendt til St. Olavs for godkjenning eller avslag. På mandag er det sju uker siden søknaden ble sendt inn. Jeg er ikke tålmodig lenger. Jeg saumfarer den forbaska postkassa hver dag i håp om at brevet har kommet. Hver dag tusler jeg like slukøret inn igjen, kanskje med ei regning eller en Ellos-katalog i hånda. For all del, det er kjekt med en katalog eller ti, og regninger er vel et nødvendig onde, men jeg vil ikke at de skal ta opp unødig plass som kan frarøve meg brevet over alle brev.

Hvor lang tid skal det egentlig ta å lese gjennom en journal og bestemme seg for om vi er dugende kandidater eller ikke? 

Svømmere: check!

Egglegging: check!

Eggledere: fail!

Se der ligger problemet ja, fusk i rørene til madammen. De små eggjævlene har barikadert seg inne så frierne ikke slipper inn. Godkjenne eller ikke godkjenne? Skal dette virkelig ta sju uker å finne ut av? 

Vi er jo ikke de eneste i denne båten, og jeg skjønner at legene ved St. Olavs har litt av en brevbunke de skal gjennom. Men det er vel også disse legene som virkelig vet hvor tøff uvisshet er for sånne snålinger som oss som går og venter på svar. Jeg hadde gladelig tatt til takke med et par måneder lengre ventetid hvis jeg hadde fått et kjapt svar, for å si det sånn. Og bestemmer de seg for at det ikke er noe håp for oss så vil jeg heller ha svaret fort og brutalt i stedet for å gå her og traske omkring i uvisshet. 

Men ellers er jeg relativt optimistisk. Bare veldig, veldig utålmodig!

Veien videre

Så var det siste nytt på babyfronten da. Vi fikk brev en gang i februar med resultatet av svømmeprøven til Sambo. Alt var helt fortreffelig der, så da gjensto det bare hormonprøver og en laparoskopi og hysteroskopi på meg. Weeeee..

Dette er et inngrep som foregår i full narkose, og du blir lagt inn på dagenheten på morgenen, dopet ned, trillet opp, gitt narkose, blir operert, blir trillet ut på oppvåkingen, og videre ned på dagenheten igjen hvor du ligger til du er sprek nok til å tusle hjem.

Selve laparoskopien er normalt over på 30 minutter, og de går inn via et lite snitt under navlen for å se på livmor, eggledere, eggstokker og leter etter uhumuskheter som kan forhindre graviditet. Hysteroskopien er et inngrep hvor de går inn gjennom den naturlige åpningen, de går inn livmormunnen og kikker litt rundt. Samtidig så fyller de livmora med kontrastvæske for å sjekke om egglederne er tette. Ett kamera er også involvert i alt dette, men det går inn gjennom den ene eller andre veien var jeg heldigvis alt for neddopet til å få med meg. ;p

Datoen for dette ble mandag 16. mars og jeg rakk å grue meg i ca. 3 uker før jeg tuslet ned på sykehuset en tidlig morgen.


Det ble en lang dag, men dagene etterpå gikk nesten treigere. Sikkert fordi jeg ikke hadde mulighet til annet ennå sitte å vente på at ting skulle gro og gå over til normalt igjen. Jeg ble fort utålmodig etter å komme tilbake på jobb og komme i gang med vanlige dager igjen. :p

Jeg var riktignok kjempeheldig og slapp mye venting på morgenen, kom inn på Dagenheten klokka halv åtte og ble trillet opp til operasjonssalen kvart over åtte. Først i køa, gitt! :D Etter en kjapp samtale med sykepleier for å forsikre seg om at jeg faktisk var den jeg påsto jeg var og at jeg var klar over at jeg skulle ta en laparoskopi og en hysteroskpi i narkose fikk jeg utdelt et fantastisk stykke sykehusplagg og en seng.

Der fikk fikk jeg så et glass med noen kjempetabletter som jeg skulle svelge ned med en halv slurk vann i forkant, noe som gikk forbausende bra med tanke på at jeg deler vanlige paracet- tabletter i to før jeg svelger dem. Som en slags medisinsk shot fikk jeg også en skvett med noe flytende greier som smakte skvip, og fikk et merkelig flashback til da jeg ble operert for mandlene som femåring. Jeg fikk sannsynligvis noe lignende i forkant av den operasjonen.

Etter en kjapp EKG ble jeg så trillet liggende(!) opp et par etasjer til operasjonssalen. Ville nå helst gått dit selv, ettersom jeg trodde jeg var fullstendig klar i toppen, men nå i ettertid ser jeg vel at jeg var rimelig groggy der jeg lå.

Så ble jeg håndhilst på av en hel haug med operasjonsfolk (Hei alle sammen, hyggelig å håndhilse på dere som skal rote omkring inni meg!) og fikk selv krabbe, akk så grasiøst, over på operasjonsbenken som var en rimelig smal affære.

Vel inne på operasjonsstua kom en anestesistudent (Selvsagt) og skulle sette kanylen som skulle gi meg narkosen. (Jeg har blodårer som er rimelig sjenerte og er vant med mange (!) bomstikk når det skal tas blodprøver og lignende) Hun klasket og slo på blodårene i høyrehånda mi til hun ga opp og anestesiansvarlig fikk ta over. Dermed tok hun over og klasket og slo på håndleddet mitt, strammet litt på båndet rundt arma mi, og lot så studenten ta over når blodåra mi var synlig nok. Studenten tok over, stakk kanylen inn så det sang og der hiver den andre anestesidamen seg over henne ettersom hun har gjort ett eller annet feil. Rimelig happy jeg var høy på beroligende der og da gitt.

Men de var kjempesnille med meg, strøk meg over håret og snakket meg gjennom hele greia til alt ble svart.

Så våknet jeg opp i elleve tida, rimelig kvalm og uggen, fikk kvalmedempende intravenøst og sov som en stein igjen til jeg våknet igjen i tolv tida og følte meg riktig så sprek. (vel og merke etter at jeg hadde blitt vasket og rengjort som en liten baby... Igjen, sjeleglad over at jeg var rimelig utslått av smertestillende :p)

Kvart over 12 var jeg nede i dagenheten igjen og der skulle jeg bare ligge å hvile meg, og etterhvert spise et par tørre brødskiver med svett ost og kjøttpålegg. Maten gikk ikke akkurat ned på høykant selv om jeg ikke hadde spist siden 24 kvelden før, men var kjempetørst. Rart at du blir så inntørka etter narkose, jeg hadde fått to poser med intravenøst etter operasjonen. Klokka to var det dags for en ny dose tabletter, og så var det dags for å "gå på do og tisse litt" som sykepleieren sa. Der var det alarmknapp jeg skulle trykke hvis jeg skulle finne det for godt å svime av, noe som godt kunne skjedd etter at jeg tørket meg. Blødde som en gris, for å si det sånn, og var vel ikke heeelt forberedt på akkurat det.

I tretida kom min kjære Sambo og jeg hadde i grunnen fått godkjenning for å reise hjem, men vi måtte vente på legen som opererte meg først. Han var alene både på poliklinikken og på operasjonsteamet for GU den dagen, så han var rimelig travel for å si det sånn. Så hun som kom først ble etter hvert den som dro sist, og mens Sambo og jeg ventet dukket den ene legen etter den andre opp og informerte andre pasienter om det de hadde funnet og ikke. Da det omsider var vår tur ble vi tildelt ROM for samtale.

Helvete svarte faen, de har funnet ett eller annet!- var tanken som føyk gjennom hodet mitt. Alle de andre pasientene hadde fått resultatene sine ute på dagenheten, vi skulle altså skjermes da vi fikk våre resultater. Igjen var jeg rimelig glad for at jeg var høy på paralgin forte og gudene vet hva annet som sirkulerte rundt i systemet mitt, for panikken jeg hadde innvendig vistes overhodet ikke utvendig.

Dermed ble et svett lite kontor mitt første møte med legen, som mange på forhånd hadde advart meg om som rett på sak og nærmest grusomt lite medfølende. Og ja, han var rett på sak, og han pakket ikke noe inn i bommull. Først fortalte han det latinske navnet på diagnosen på det jeg har, noe som jeg ikke hadde greid å huske om jeg hadde vært aldri så våken. Men det skal vistnok være en avart av endometriose som er ganske vanlig hos kvinner.

Begge egglederne mine er potte tette. Han hadde forsøkt å kjøre kontrastvæske gjennom, men det hadde stoppet opp totalt. Han kunne ikke engang skimte åpningen til egglederne, noe som da tydeligvis var temmelig uvanlig. Den venstre var det verst stilt med, noe jeg egentlig har hatt en mistanke om ganske lenge, ettersom jeg alltid har vondt på venstresida under mens og siden den har murret mer og mer utenom også. Men jeg hadde håpet at den høyre i hvert fall ville være i orden siden jeg aldri har hatt noe vondt der. Den gang ei.

I tillegg var livmormunnen nærmest umulig å penetrere og han hadde i første omgang trodd det var den som var årsaken til hele elendet. Men det var altså egglederne som var hovedsynderne. Inngrepet hadde vistnok også blitt større av den grunn ettersom han hadde strevd sånn med å komme til der inne, så jeg kom til å få et atskillig større arr enn det som var vanlig etter sånne inngrep. I selve livmora fant han ikke noe uvanlig (HALLELUJAH!), men han var veldig spent på svarene på hormonprøvene mine som jeg tok forrige uka i forveien. Sambo sin svømmeprøve var sitat: nydelig (!) så han ble rimelig rød der han satt. :)

Vi var soleklare kandidater til prøverør. Selv ikke Vår Herre og Den Hellige Ånd ville være i stand til å hjelpe oss å få det til selv på naturlig vis.. Så vi måtte nok belage oss på ett knalltøft år framover. Vi "lå" i hylla hans og skulle sendes avgårde til St. Olav med en gang hormonprøvene mine kom tilbake fra Trondheim.

Og dett var dett. Sambo syntes han var rimelig tøff, men jeg syntes det var helt greit. Jeg er drit lei av å få ting pakket inn i rosa bommull sammen med et "det ordner seg for dere også vet dere", jeg ville ha kalde fakta på bordet, og det fikk jeg. Samtidig gjorde nok dopet sitt til at jeg tok i mot nyheten litt lettere enn jeg ville ha gjort i fullstendig klar tilstand.

Tyngden av det han fortalte oss begynte vel snarere å synke inn dagene etterpå som jeg trappet ned på smertestillende.

Sambo og jeg vil aldri greie å få barn på egenhånd. Akkurat den er tøff. Vi MÅ ha hjelp for å få det til. Vi har rett på 3 forsøk i offentlig regi og sjansen for å lykkes er ca 20-25% per forsøk, totalt har vi ca. 65% sjanse for å ha lyktes etter tre forsøk. Etter det må vi betale alt selv. Tøffe odds, skulle så gjerne hatt 100% garanti for å lykkes når jeg skal la kroppen min gå gjennom det påfølgende året med forsøk. Det er vanskelig å finne mellomtingen mellom realistisk og optimistisk.

Jeg ble i første omgang sykemeldt ei uke, og prøvde meg på jobb da den gikk ut, men jeg innså fort at jeg overhodet ikke var klar for å komme tilbake på jobb. Når selv sjefen ber deg om dra hjem og ta vare på deg selv og bli frisk kan du vel anta at du ikke ser helt fresh ut. Greit nok, så jeg ringte legekontoret for å prøve å få en time, ettersom du vanligvis skal være i god form ei uke etter et slikt inngrep. Jeg var fortsatt veldig svimmel, er slapp og hadde en del vondt i magen så jeg tenkte det kunne være greit å sjekke det opp. I stedet fikk jeg slengt en ny sykemelding etter meg, og jeg var for forfjamset til å understreke at jeg i første omgang ønsket en legetime for å sjekke meg opp. Etter to uker var jeg endelig sprek nok til å være tilbake på jobb igjen, til tross for at verden fortsatt spinner. Så jeg har tatt saken i egne hender og knasker nå jerntabletter. :)

Ei uke etterpå kom endelig brevet vi har ventet på angående hormonprøvene mine, og disse var legen SVÆRT fornøyd med, så nå har det blitt sendt søknad om prøverørsbehandling for oss til St. Olavs sykehus i Trondheim. Vi skal dermed sette oss ned og vente litt -igjen- på et brev fra dette sykehuset med beskjed om veien videre.

Det positive i alt dette:

- Livmora mi er vistnok godkjent!

- Vi får henvisning til prøverør hos St. Olavs som har gode resultater.

- Sambos svømmere er det ingenting i veien med, de er faktisk nydelige.

- Jeg har hatt positive eggløsningstester fem måneder på rad, det MÅ da være en indikasjon på at jeg legger egg selv om de har barrikadert seg inne.

- Ventetida på prøverør er vistnok ikke så lang som den har vært tidligere på grunn av en del private klinikker som har dukket opp her og der og nå har gjort prøverør til en konkurranse om kunder.

- Alt håp er IKKE ute!

Jeg skal takle nesespray, midlertidig overgangsalder, sprøyter jeg må sette selv, egguthenting og faen og hans moster, sykemeldinger og reising, bare det gir meg sjansen til å oppleve den ene tingen i livet jeg alltid har ønsket meg, sjansen til å bli mamma! :)

Jeg har alltid hatt alt i livet mitt, jeg har aldri manglet noe. Jeg har hatt en trygg og varm oppvekst i en familie som alltid stiller opp, som betyr alt for meg. Jeg traff mannen i mitt liv- fjorten år gammel ble jeg forelsket ved første blikk. Han enset ikke meg, men jeg er en tålmodig sjel. Fem år senere så han meg også, og vi har vært sammen siden.

Jeg er trygg, jeg er elsket, vi har begge fast jobb, vi har kjøpt leilighet og bil, vi har alt på stell som det så fint heter.

Puslespillet er nesten komplett. Bare en eneste brikke mangler. Denne brikken tar mange for gitt at vil falle på plass etter hvert, og det gjorde også vi. Tålmodighet er en dyd, og dere får det nok til dere også, bare vent å se.

Nå har vi ventet i fire år, og selv om håpet er lysegrønt så hender det av og til at det stikker et snev av tvil i hjertet til selv den mest tålmodige. Denne bloggen vil hovedsaklig bli min måte å beskrive livet til en som venter. Forhåpentligvis blir den et medie som vil hjelpe meg å holde håpet i live, håpet om en dag å bli mamma.